Fy så fæle disse to dagene har vært. Jeg har følt meg nummen, og jeg er ikke engang direkte påvirket. Jeg sitter på Bergensbanen til Oslo og toget er nesten tomt. Hele Norge holder en merkelig stemning som ingen av oss har kjent på før. Det er vondt og sårt, sjokkerende og provoserende. Vi leser nyheter med sinne, for ingen kan forstå hvordan et menneske rettferdiggjør en slik handling for seg selv. Det er ren ondskap. Det er umenneskelig.

Men så blir jeg forbløffet. Forbløffet på en positiv måte. Vi viser oss fra vår beste side når kaoset og krisen slår til. Mennesker tilbyr fremmede pårørende husrom og varme måltider på twitter. Folk møter opp i hopetall sent på kvelden for å donere blod til de skadde. Alle ønsker å hjelpe, å bidra med noe, om enn bare noe lite. Sånn sett feilet Breivik noe helt forferdelig. Han ønsket å eksludere en menneskegruppe fra resten ved å ty til de verste virkemidler. Han tok mange liv på veien. Men igjen står et helt folk sterkt sammen, både etniske nordmenn og nye nordmenn, solide og sterke i nasjonalismens sanne ånd, og den eneste som virkelig er ekskludert, det er Breivik selv. Nå står han helt alene, det er ikke plass til ham noe sted i verden, han vil alltid være uønsket og hatet, et ensomt individ tatt til fange av sin egen galskap. Måtte han føle all den smerte i gjengjeld, som han har påført andre, og en dag våkne opp og innse hva han faktisk har gjort. Mer smertefull straff enn livslang anger kan han ikke få.

Og jeg håper han blir en gammel mann!